Oh Snap!

Please turnoff your ad blocking mode for viewing your site content

img

Det er ingen rettighet å være god – dedikert til alle foreldre og Espelunds utvalgets store utfordring!

/
/
/
429 Views

Noen ganger får man bare lyst, andre ganger bør man holde kjeft. Men til syvende og sist så skjønner jeg at jeg har faktisk grunnlag for å fortelle litt om egne opplevelser på veien gjennom et «lengre fotball liv» som pappa, fotballfar og godt over gjennomsnittlig fotball idiot. Historien er dedikert til alle mødre, fedre, stemødre og stefedre som gjennom mange år vet hva det er å følge sin pode gjennom en idrett, som man her i Norge ikke har skjønt nivå og kvalitet på- før nå.

Undertegnede vil gjennom sin penn fortelle sin opplevelse, som de fleste vil kjenne seg igjen i på godt og vondt. Det er noe som heter «ikke stikk frem din egen datter» på trening, kamp eller i media, og det er en god kjøreregel å ta med seg, som jeg selv mener å ha fulgt meget godt. Det tror jeg trenerne gjennom Margunn Haugenes, Tor Martin Hegrenes, Dan Eggen, David Brocken, Cecilie Berg Hansen og Vanja Stefanovic, kan skrive under på at jeg har vært rettferdig og ikke minst greid å holde munnen min lukket. Det har heller aldri vært noen grunn til å åpne min lett snakkferdige munn i disse årene, fordi hun har vært meget privilegert med gode læremestere.

251 kamper på 11 år i toppfotballen og 16 mål, de fleste som back, er gode tall, og få som kan matche i en alder av 26 år. Det er et snitt på 22.8 toppkamper per sesong. Samt 52 U-landskamper for Norge. 

Her har Cecci scoret mot Lsk kvinner. Det noe snodige er at Lsk er klubben hun har scoret flest mål mot. Det på tross av at hun er back og ikke har scoret ofte. Bilde har også sin historie, siden hun her gratules av legenden Solveig Sola Gulbrandsen, samme spiller hun debuterte mot i 2007. FOTO Romerikes Blad

Ungdomsår, klump i magen og dugnadsforeldrene

Som for de fleste foreldre så startet det tidlig, som for undertegnede, mor og stefar. Der var det lek og trening på tunet, foran garasjen eller på treningsfeltet, så fulgte far med, som de fleste fedre. Også på treninger og lag var far ansvarlig, også som mange andre fedre. Da kom habilitets spørsmålet inn, der jeg på godt og vondt har lært at min egen ikke er alene, men er sammen med mange andre, spesielt i en alder der alle skal spille. Dette som igjen blir et dilemma om de beste skal spille eller alle skal spille. Hvordan jeg taklet dette må andre bedømme, men jeg håper at rettferdighetssansen var sånn nogenlunde.

Så vet alle der ute at det ikke bare er far som har stilt opp på feltet. Tvert om så glemmer man at mødre har gjort det samme, men ikke minst også vasket noen maskiner med treningstøy og kjørt uttalige timer, samt heiet på sidelinjen til datterens store fortvilelse. Og for ikke å glemme i nåtidens samfunn alle de stemødre og stefedre som har stilt opp for at deres skal få den oppfølgingen som trengs. Jeg er ydmyk imponert over dere alle.

Klumpen i magen kom tidlig, men ikke før det ble mer alvor og toppspill både nasjonalt og for Norge.

10 000 timers regelen

-lærte jeg før min pode var nådd halvveis, men den regelen er uten tvil ingen dårlig norm å følge. Det som først er viktig å nevne er at det ikke var meg, eller skal være andres fedre eller mødre å jobbe etter et slikt tall, men datterens indre motivasjon. Man kan aldri drive sin datter foran seg selv, dette må jentene selv ha en egen drivkraft på å gjøre selv, gjennom hver dag, uke og år, med planlegging av skole, fritid og trening.

Fra 6-7 års alderen begynte leken allerede å gå over i mer læring, noe man den kan ikke skulle drive med, men jeg brøt en samfunnsregel, etter jentas egen vilje om å lære mer og mer. Og veien mot de 10 000, var allerede godt i gang, om man skal bruke den som en kjøreregel, som tidligere beskrevet. Så mellom treningstøy vask, lekselæring og sunt kosthold ble interessen etter hvert enda sterkere og så kom også erfaringen fra flere, om at jenter «ikke» kunne spille fotball, men den forsvant fort.

Cecilie Berg Hansen som var treneren i Kolbotn en tid, med selv referanser fra en backposisjon og mange toppkamper både i Norge og for landslaget, kom god med. Cecci har skrytt mye av Cecci i tiden som hennes mentor og trener.: FOTO Kolbotn

Best blant guttene

Som de fleste andre foreldre og jenter var det ikke alltid jentelag, og guttelag ble dermed muligheten for å spell ball, også for vår fotballspiller. Vår jente var heldig, for hun hadde en venninne, Trine Iversen, som var minst like opptatt av idretten sin og like god, og de kom sammen på et guttelag, dels gjennom sin klasse på skolen og dermed var tryggheten for mestring også deretter. Det viste seg fort at de timene utenom faste treninger, på tun, ved murvegger og på utallige plener, skulle vise seg å være gull verdt. I 12-13 års alderen skal jeg være forsiktig med å si at hun og sin venninne herjet, men det var da en gang slik. Etter hvert ble det jentelag, men da man så at det før pause kunne stå 15-0, og to jenter ofte hadde scoret alle målene, så var det tilbake til guttene. Slik kunne ikke utviklingen være verken for de som var foran, eller de som ikke var kommet like langt. Og igjen, jeg vet at dette gjelder så mange og kommer til å være slik også fremover, så la dine og andres få muligheten.

Fra 14 årsalderen blir det utvilsomt mer alvorlig men iveren er om enda større, og kravene fra oss andre blir enda større. Fra å komme i et idrettslag som hadde det den gang 26.beste jentelaget på Sørlandet, så var man allerede året etter det beste i Agder. Hvorfor -enkelt å greit fordi vi trente 5 ganger i uken, med rundt 15 jenter og foreldre som ville satse. Å trene klokken 1000 hver søndag gjennom en hel vinter er fortsatt utenkelig på Sørlandet på jentesiden.

David Brocken med sin lange erfaring som back, tilførte Cecci flere impulser. Og med sin humor og glimt i øyet var han en inspirator, til flere. FOT=: Østlandets Blad

Treningen lønner seg og til toppserien.

Da vår pode nærmet seg 16 årsalderen, hadde hun og lagvenninnene vunnet det som vinnes kunne, ikke bare på Sørlandet, men også i Norge og delvis hele Danmark. Og så kan man spørre seg, er dette en biograf på sine egnes vegne eller seire for sine egne. Til det er svaret både ja og nei, men jeg håper mange kjenner seg igjen og kan bruke referansene til noe godt. Med det bryter jeg nok en jantelov!

Nå var allerede 7-8000 timer brukt og flere baller var allerede utslitt etter tunsener med øving på kort og langpasninger, vendinger, fart med ball, corner med begge føttene og det som kunne læres alene som utøver.

Kåret til Norway cups beste spiller, og som en dominant spiller på jente og damesiden allerede i sør, var ikke lenger jentefotball noen målestokk på Sørlandet. Så kom til da den største utfordringen, Amazon Grimstad hentet henne og sin venninne til Toppserien. Da måtte omstillingen gjøres fra å være best i en treningsgruppe, til å være tålmodig og være dårligst i en spillergruppe. En meget god læring om man takler det. Dette jobbet vi med hjemme og viste at det var et tøft år foran oss. Vi som foreldre håpet og trodde, men det var først og fremst hun som skulle spille, som måtte være motivert. Nå var det mer kjøring, mer trening og endog trening om morran før gymnaset skulle gi læring mellom permer.

Hvordan skulle hverdagen gå opp, for å nå opp i en idrett som ikke hadde de beste utsiktene, med 150 på tribunen og uten lønn? Det var ingen hindring for vår datter, i likhet med alle andres døtre, hun ville bli god. Men det er ingen selvfølge eller rett å være god, man må gjennom mange år tilegne seg et samfunn der konfirmasjonsturer, ferier med familien på hytte og mer, ikke eksisterte -det var ikke tid.

Hegrenes (til venstre)sin tid i Amazon var gull verd for min pode og hennes yngre medspillere. Foto: Haugesund Avis

Toppserie debyen, landslagsuttak og resten er historie

I 2007 kom Toppseriedebyen, og det mot selveste Kolbotn, som da var det ypperste i Norge. Inn som innbytter, der fars puls på Fevik den gangen, var i 300, da spinkle fotballføtter løp ut på høyrekant, for å møte Solveig Gulbrandsen i duell. 20 minutter senere, etter tap og puls som tilsa legebesøk, var det over. Hun og de unge den gang hadde Margunn Haugenes som trener, og det var et lykketreff for disse unge, med en så erfaren trener å kunne lære av hver dag.

Etter hvert kom landslagsuttaket på J17, og familien dro til Finland. Der mor, stefar og lillebror på et år var med, samt en far som var nervevrak. Familien kjørte gjennom de finske skoger og rakk akkurat nasjonalsangen, og kampen. Tårer, tanker og alt går gjennom kropp og hode, og tenker at nå er alle timer og dager med slit hvert alt sammen.

Filosofen Dan Eggen var en flott mentor og lærte bort masse. Som etter tap da min pode og laget måtte på Munch museet, dagen etter, som tvert om var noen straff. Dan og min datter har fortsatt kontakt, og viser at fotballen også skaper langvarige vennskap. FOTO; Knut Stenseth, Østlandets Blad

Klumpen i magen vokste og engasjementet ble større og større, men med avstand fra henne som lagspiller i en gruppe, der jeg vil med hånden på hjertet si at jeg aldri har blandet meg inn i hennes videre vei på trening eller før kamp, opp mot klubb. Det gjør meg ikke lite stolt, men det skal legges til at vi i mange timer diskuterte og fortsatte vår egne treninger utenom det faste opplegget.

Så etablerte hun seg etter hvert og fikk også erfaringen med å spille i alle posisjoner i Toppserien, utenom keeper og spiss. Disse referansene gjorde henne og vil gi andre også bedre vilkår senere i karrieren. Hun spilte etter hvert høyrekant, gjennom en av sine beste mentorer i karrieren, Tor Martin Hegrenes, for så videre å havne på høyrebacken, der hun til slutt fant sin plass.

Kolbotn og Stabæk

I 2009, etter gode kamper og gode landskamper og EM kvalik, ønsket toppklubben Kolbotn å hente henne. En stolt far og en tvilsom mor om å sende vesla til storbyen, ble et tema. Men ville den litt sjenerte jenta som da var blitt 18, dra ut i den store verden. Hun bestemte seg det ble Kolbotn. Så skulle også tilfeldighetene det til at hun skrev under 22.desember, og lillejuleaften ringte også daværende og påtroppende Roger Finjord og Stabæk ønsket henne også. Men da var beslutningen tatt.

Ni år senere sitter jeg her og er ikke så lite stolt. Ikke fordi jeg har noen bedre eller annerledes datter en andre, men fordi hun nådde de målene hun satte seg. Tre bronser i Toppserien, 52 U-landslagskamper, og det ikke mange vet, den spilleren frem til fylte 25 år med flest kamper i Toppserien. Det siste kommer av at hun siden en skade i 2008, aldri sto over en kamp eller flere grunnet skader. Det skal legges til at hun ble vraket en gang fra laget i 2013, etter en dårlig periode, noe som var helt riktig. Kampen etter startet hun og avgjorde kampen mot Trondheims Ørn. Tilfeldigheter- både ja og nei. God grunntrening, kosthold og selvsagt litt hell er nok grunnen til det.

For meg en legende og en utrolig flott person og trener, Margunn Haugenes. Olympisk Mester i fra 2000, har selvsagt enorme kunnskaper å lære bort. Så også til min datter og flere av hennes gjevngamle opp igjennom mange år.

Å premiere sine egne skal man ikke gjøre i Norge, men jeg er ikke redd for å bryte mønster. I nyere tid, de siste 15 årene, er det få eller ingen som har spilt lenger på backplass, det er kun dagens lagvenninne Siri Nordeide Grønli(32) som har flere kamper i samme posisjon. Norges beste back Ingrid Moe Wold har enda et stykke dit, siden hun lenge var midtbanespiller, og startet sin Toppserie karriere noe senere.

Kanskje er det av farens meget dårlige egenskaper på hode som selv aktiv, som har gjort poden minst kjent for sin hodestyrke, selv om den har blitt sterkere de siste to årene. Det som har kjennetegnet henne som back er hennes defensive styrker i dueller og taklingsegenskaper. Hun har også dratt nytte av øving på øving med begge føtter, både på skudd og frispark, cornere og innlegg. Og på det siste er det godt dokumentert at få er av hennes like. Med over 30 assist de tre siste årene, samt cornere som «far en gang slo», så bryter jeg nok en gang janteloven.

At hun aldri fikk prøve seg på en landslagssamling med A-landslaget, kjennes litt på, når man kjenner de kvalitetene hun innehar, og som man kanskje ser mangler hos Norge, så er det litt bittert for en som tenker på dette og kvinnefotball 24/7, og har hatt en pode med. Så må man også innse at hun ikke har vært god nok, tross et back problem de siste 6-7 årene for Norge. Ingen bitterhet, ingen andre tanker om sin egne en det alle andre har. Hun har ikke vært god nok.

Vi ser alt med andre øyne og blir aldri nøytrale. Blod vil alltid være tykkere en vann, uansett hvordan man prøver å skjule det. Derfor skriver jeg også dette, for først og fremst fortelle min lille historie og erfaring, på godt og vondt. Dette til en god ettertanke og kanskje en inspirasjon eller læring for andre, hvem vet.

Til slutt litt om hverdagen til disse fantastiske spillerne og min datter som har erfart så utrolig mye med lagvenninner og motstandere. Man kan lettest forklare dette gjennom egne erfaringer, og til de som nå jobber i Espelund utvalget, en god pekepinn på deres utfordringer om fremtiden.

Heltidspilleren eller ut av Europa, Espelund?

De siste to årene har man sett et gedigent frafall fra de med mest rutine og i sin beste fotball alder, fra 25 til 32 år. For å illustrere dette så går jeg tilbake til mitt eget, og ser på hvilken tid og skole min datter har gått, i likhet med sine medsøstre.

Tre år på gymnas, fire år på idrettshøyskolen og to år på fenselskolen, fra 16 til 26 år, samtidig som man har spilt toppseriespill eller på yngre landslag. Er det mulig? Ja det har vertfall vært en realitet i vårt hjem, det har vært mulig. Så kan man da tenke seg hva en spiller på hennes nivå og andre, kunne utrettet bare med fotball i denne alderen? Tanken har slått meg mange ganger, men på tross av det så er jeg utrolig stolt for hennes tid på fotballbanen, men aller met av at hun har maktet ni år med skole sammen med toppidrett. I tillegg skal man følge jobben godt, man har kanskje kjæreste og ikke minst familie. Hvordan skal man da bli bedre i Norge som ung spiller?

Her ligger løsningen Karen Espelund, de unge spillerne i dag, har ikke tid til begge deler, om vi vil bli best i Europa. Dette kommer fra en som har kjent på dette gjennom egne erfaringer gjennom sin datter, men også gjennom utallige timer, reiser og referanser  siden 2003. Alle ser det samme som meg, spørsmålet er om det kan gjøres noe med?

Alt har sin ende- og mat må man ha

Når man rekker siste trikk og kommer 15 minutter for sent på trening etter jobb, eller man må på vakt to-tre kvelder på rad, og har helgeturnus i tillegg, så blir det tøft å drive toppidrett. Når man må spise matpakken mens man løper for å rekke treningen, etter en slitsom dag, så kan de bli for mye. Når man ikke har overskudd, ikke får søvn nok, eller får repitert det man er god på, eller klokka forteller at det ikke er timer nok, da kan det bli tøft å spille toppfotball.

Det som er trist er at disse spillerne, kan der også nevne lærer Gunhild Herregården, nylig avgått kaptein på Røa, må slutte når de er på sitt beste. Tenk hva Røa og yngre spillere kunne ha lært av Gånhild og hennes medsøstre med sin erfaring. Det gjør bare at tomrommet etter de nær 40 spillerne som har sluttet siden 2016 og frem til i dag, må erstattes. Og det er ikke hvem som helst, med tanke på alle som også var landslagspillere. Men med nye tider, mer penger, så er mitt håp, gjennom mine egne erfaringer på dette, at fremtidens 15-16 åringer, ikke trener å ha en slik hverdag. Men at de kan fortsette utviklingen også opp i tyveårene -da vil også Norge som nasjon igjen vise tenner.

Et lite håp -men takk

Kanskje er det nå slutt i en alder av 26 år, selv om far håper å kunne se noe mer til henne på fotballbanen. Men jeg har støttet og støtter, som alle stolte mødre og fedre skal gjøre uansett hvilket valg man tar. Og nå er tid, jobb, mat på bordet det som skal til. Kanskje vi begge kan få med oss bryllup, gebursdager, ferier og annet som man velger bort med toppfotballen. Nå får jeg oppleve Holmekoll rennene live, der min far gikk for 50 år siden, sammen med mine, uten at fotball tar opp den tiden.

Rart, litt klump i magen, men kanskje skuldrene faller på plass igjen, etter mange Nrk kamper og opplevelser live på fotballbanen, der også hjerte har fått sin påkjenning. Men med et hjerte for kvinnefotball, så har det vært verd hver eneste time.

Kanskje er det slutt, kanskje ikke, men uansett syntes jeg det var godt å blande noen private tanker og fotballerfaringer med andre, som garantert vil kjenne seg igjen. Hun har hatt en fantastisk tid i både Amazon og Kolbotn i ni år, og et fantastisk år i Stabæk med ledere av høy kvalitet -kanskje kan hun bidra med noe om tiden er der, jeg håper litt. Til alle dere mammaer og pappaer der ute, eller andre familiemedlemmer -støtt opp, vær tilgjengelig, følg opp skolen, og ikke bland dere opp i klubb og treners jobb, det er noen av mine råd og erfaringer.

Avslutningsvis vil jeg si det er en stor glede å se den veksten i kvinnefotballen fra i fjor høst. Jeg håper nå at Serieforening, klubber og andre involverte bruker det store økonomiske løftet godt. Det bør ikke minst komme våre talenter til gode. La oss håpe at de ikke får en fremtid som dagens 25-30 åringer, men får benyttet sine muligheter, der lederne i Norge legger til rette.

Takk til alle foreldre jeg har møtt, møter og snakker med. Det har vært og er en stor fornøyelse -jeg er imponert.

Takk også til mor Signe, stefar Mads, lillebror Jon Christian, Margunn, Tor Martin, Dan, David, Cecilie Berg, Hege, Richard og ikke minst, medspillere og motstandere.

Skulle jeg være for tidlig ute, så tror jeg uansett denne kronikken kan stå som en erfaring til andre, men også for at jeg får lettet litt på trykket på min egosentriske måte…..

Takk Cecci 

Jan Reidar 23.01.18

 

 

 

 

 

 

  • Facebook
  • Twitter
  • Google+
  • Linkedin
  • Pinterest

Leave a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *