Oh Snap!

Please turnoff your ad blocking mode for viewing your site content

img

På tide å la ballen definere norsk fotball !

/
/
/
203 Views

En artikkel som tar for seg blant annet likestillingen i Norsk fotball.

Chris Joakim Rørset har her i en glimrende artikkel sett på ulike verdier og holdninger, satt ned med pennen på en flott måte. Han tar tak i grunnleggende verdier i fotballen som gjenspeiler gjennomsnitts nordmannen eller kvinnen om man vil.

Han takker kvinnefotballen og roser det slående samholdet i kvinnefotballen og bruker VM laget som eksempel. Rørset tar opp to vesentlige saker som berører idretten vår, og som bør leses av dere lesere med både i sin helhet og mellom linjene. Meget viktige synspunkter som også er diskutert og bør fortsatt være glødende i en åpen debatt.

Kvinnefotballmagasinet 799

På tide å la ballen definere norsk fotball!

Vi skriver Juli måned i år 2015, og har nettopp børstet VM støvet av våre skuldre. Et Fotball – WM som inneholdt det meste av både kvalitet, prestasjoner, nerver, ferdigheter, og ikke minst flotte mål. Et underholdende mesterskap som undertegnede fulgte tett, med norske stolte øyne. Ja norske øyne. For de norske jentene deltok, og presterte faktisk meget godt. De kom seg langt, og røyk ut på knappe marginer i sluttspillet på tampen av en kamp. Slik er fotballen, og slik skal fotballen være. Men der og da så føltes det hele særdeles bittert, og meningsløst. Men en sterk prestasjon av de norske jentene, og en prestasjon både spillere, trenerteam og vi nordmenn bør være stolte av.

Jeg vil spesielt trekke frem aggresiviteten, samspillet, holdningene, og samholdet jentene visste. Det sto det klasse av. Jeg husker øyeblikket da Norge røk ut på tampen. Man kunne da se en ydmyk, men støttende og samlende tilnærming til det hele. Ingen bitterhet på hverandre, ingen kritiske røster mot hverandre, men heller en god klem, klapp på skulderen og omtanke og varme. Dette kunne man bevitne, og dette kunne man høre.

Dette kan også kalles respekt, omsorg, samhold, felleskap og inkludering. Kjerneverdier som er viktige å opprettholde og sette fokus på i dagens samfunn som preges mye av kynisme, materialisme, egosentrisk statusjag, og fasadebygging utfra ytre kriterier og overfladiske faktorer. Dette ser vi i høy grad er gjeldende, og økende. Sosiale medier er en god arena på det området. Prestasjonspresset og kravene for de unge nærmer seg et farlig nivå, og mange faller ut av både idrett, skole, arbeidsliv, og samfunnet grunnet for mye press, jag, og stress. Dette er en urovekkende utvikling.

Kvinnefotballmagasinet 9999999 55
Synne Jensen og Marie Dølvik her som bevis på samhold og tilhørighet som igjen gir trygghet.( Ellers har ikke spillerne noe med artikkelen å gjøre) (foto NFF)

Finnes det sunt prestasjonspress?

Finnes det trygge måter å prestere på? Finnes det måter å yte det beste uten at det har negative konsekvenser? Ja, helt klart. Og der føler jeg våre fotballjenter er gode rollemodeller. Da er vi inne på essensen igjen, samhold, respekt, omtanke, og felleskap. Det handler om å bygge en vinnerkultur, der ingen blir tapere. En vinnerkultur der man er med i felleskapet. En vinnerkultur der alle opplever respekt, tilhørlighet og trygghet. Der alle kan blomstre, utvikle seg og forløse sitt potensial i trygge og gode rammer. Rammer som tillater at man ryker ut i WM, rammer som tillater at man har en dårlig kamp, og rammer som tillater at man har en svak trening. Ja, rammene som de norske jentene viste hele verden etter VM exiten. Der klemmer, felleskap, omsorg og respekt for hverandre var viktigere enn å fordele skyld, finne syndebukker, eksludere noen ut i kulden, skylde på dommeren, eller klage på værforholdene.

Jeg kan påstå at guttene, og herrene i fotballen har en del å lære av jentene der.

Hva kan vi se fra norsk herrefotball for tiden? Jo, en sytekultur der det tilsynelatende er viktigere å henge ut dommeren og motspillere etter kamp enn å se egne feil, som en feilmarkering, eller en elendig klarering som medfører skoring imot. Vi ser ibalnt også en kultur på at ledere, trenere, og sentrale aktører står i riksdekkende media i etterkant av kampene å hudfletter spillere, trenere, og dommere. Vi ser også at spillere blir hetset grunnet sin legning eller bakgrunn, da fra tribunene primært, og med et par tilfeller på banen.

Jeg kan faktisk ikke per skrivende stund sette fingeren på et tilfelle av legningsrelatert hets eller mobbing i kvinnefotballen. Men derimot så skjer det relativt ofte i herrefotballen, både fra sidelinjen, fra tribunen, og i ulike nettforum og debatter. Det florerer tidvis, og eskalerer tidvis. Nå skal ikke jeg si at norsk herrefotball kun har problemer, for det stemmer ikke. Det finnes mange gode punkter å trekke frem også der. Men tatt norsk kvinnefotball i sammenligning så er min påstand at Norsk kvinnefotball er bedre rustet både i forhold til inkludering, samhold, felleskap og respekt for hverandre.

Kolbotn 6666
Glede, her representert ved Kolbotn(foto David Brochen)

Hva er årsaken bak dette? –

Noe kan være det at guttene får en langt mere massiv omtale og dekning i media, og dermed også blir mere synlig og eksponerende for oss. Vi har en mere åpenhet rundt herrefotballen. Og engasjementet og følelsene er langt sterkere rundt herrefotballlen, mens likegyldigheten er mere gjeldende Rundt kvinnefotballen. Det er nok en årsak. En annen årsak er nok at det foreligger en annen form for arroganse i herrefotballen, rett og slett fordi kvinnefotballen har et annet omdømme, og en lavere status. En annen årsak heter penger. Jeg bruker å si at der det finnes penger så finnes det også makt, og konflikter. Og vi er vel alle enige om at produktet norsk toppfotball defineres og styres av pengene, media og markedet.

Vi har nå i det norske samfunn kommet langt på vei i forhold til likestilling, både i arbeidslivet, og i samfunnet. Kvinner tar mere makt, og kvinner har fått rett til å være mere selvstendige. Dette applauderer vi og støtter fullt opp under. Flott!

Det som midlertid ikke er så flott, eller så lett å begripe er denne skeivfordelingen som utøves i Norsk toppfotball. Hvorfor skal tippeligaen, og guttene stikke av med hele kaken? Hvorfor skal media dekke herrefotballen massivt? Hvorfor skal norske fotballjenter se seg nødt til å jobbe heltid ved siden av sin proffkarriere, mens gutta kan tjene millioner på et par timer jobb hver dag? Hvor er logikken? Og hvor forsvant likestillingen her?

Og hva er argumenten man hører rundt om? – Jo, » Jentene er ikke gode nok», » Produktet holder ikke mål» » Det er for kjedelig» Osv.

La det være sagt med det samme, det er bare sprøyt. Kvinnefotballen har tatt enorme steg de siste årene. Ferdighetsnivået er bedre, tempo bedre, teknikk bedre, spilleforståelse bedre, samhandling bedre, Kompetansen bedre, og den generelle kvaliteten er bedre. Det eneste som ikke har bedret seg er nordmenn sine holdninger til kvinnefotballen. Ikke prioriteres det i mediene i tilsvarende grad som herrene, ikke får de samme ressurser og midler, og ikke får de samme muligheter i sin treningshverdag. For å være profesjonell kvinnespiller idag så må du trene enormt mye, du må opprettholde formen på et høyt nivå, og du må stadig forbedre både ferdigheter og tempo i takt med utviklingen. Og hvor lett kan dette gjennomføres når man i tillegg må jobbe heltid for å dekke husleien og ha mat på bordet?

Guro Pettersen 22
Guro pettersen var akkurat i mediene der hun fortalte at far og mor måtte betale ukepenger for at hun skulle drive på som toppidrettsutøver(foto Vålerenga)

Jeg finner dette faktisk uverdig, og irrasjonelt. Vi kan ikke som samfunn skrike på de gode verdier, på mangfold, på inkludering, for så å praktisere det hele på en slik måte. Jeg kjenner flere fotballjenter og kan med sikkerhet si at mange av de trener faktisk mere enn gutta i tippeligaen, både i mengde og antall timer. Jeg har hatt bein innenfor begge leire og har sammenligningsgrunnlag. Så det står uansett ikke på ambisjoner og seriøsitet, for der er jentene helt på høyde, og vel så det.

Jeg kjemper hver dag for å fremme respekt, toleranse, omsorg, trygghet og samhold i samfunnet. Og jeg kjemper nå for å fremme respekten, toleransen og tryggheten for de norske fotballjentene, som fortjener så langt mere enn å leve som de nå påtvinges i sin hverdag.

Jeg har lest og registrert debatten som pågår nå rundt kjønnsfokus og fordelinger av ressursene i Norsk fotball. Og de fleste argumenter jeg nå leser i disfavør jentene faller enten på sin egen urimelighet, eller bærer preg av maktarroganse og prinsippfasthet. Og Det preges også av en nedlatenhet, undervurdering, og stigmatisering som ikke er rimelig, og det kan man registrere fra mange hold, alt fra supporterleire, til debattforum, til herretrenere, til herrespillere. Det er en nedlatende holdning til det hele, enda vi skriver år 2015.

Dette er faktisk både trist, provoserende og uverdig. Slik kan vi ikke lengre ha det i vårt samfunn. Ingen skal snakkes nedlatende til grunnet sin legning eller sitt kjønn.

Kvinnefotball 6999

Det pågår nå en viktig debatt i herrefotballen der det settes fokus på legninger, homohets, og aksept. Dette er veldig bra og riktig, og herresiden skal ha ros for det. En viktig debatt, og en rasjonell debatt som er jeget samfunnsrelevant og nyttig nå i tiden. For det finnes homofile fotballspillere garantert, det er bare ikke rom eller aksept for det. Og det må endres på. Nye holdninger må inn, Og den prosessen er igang nå.

Den debatten slipper kvinnefotballen. Kvinnefotballen har nemlig ikke det problemet. For aksept, toleranse og respekt ligger i grunnlaget der. Det ligger i kulturen, og det ligger i mentaliteten. De lar ballen snakke, og ikke legningen.

Da tenker jeg at det er særdeles trist og synd at dette ikke benyttes mere konstruktivt. Tenk på alle unge jenter der ute som kanskje spiller fotball, men som har en annen legning, men som faktisk når gjennom sine drømmer og ambisjoner kort og enkelt på grunn av sunne og gode rollemodeller som står opp og sier » La ballen snakke, og vær deg selv», Det er helt greit».

Tenk så fantastisk dere. Tenk for en ressurs og verdi våre fotballjenter er for samfunnet, og for så mange unge jenter der ute. Tenk hvor mange unge jenter det finnes der ute som har våre fotballjenter som sine idoler. Men som aldri blir hverken hørt eller respektert for det, grunnet noen holdninger i samfunnet som hører fortiden til.

Det norsk fotball trenger mere av nå er toleranse, respekt, samhold og felleskap. Og mindre maktarroganse, nedlatenhet, og fordommer.

Jentene har gått foran med gode eksempler her lenge, og guttene kommer etter.

Da tenker jeg at det hele faktisk dreier seg om en holdningsdebatt : Hva ønsker norsk fotball? Hvilke ambassadører ønsker vi? Hvilke rollemodeller ønsker vi? Hvilke signaler og holdninger skal vi utøve?

Jeg har en klar oppfatning av at fotballjentene per nå er bedre ambassadører for Norsk fotball både sportslig, og holdningsmessig og oppfordrer med det budskapet alle om å faktisk vise mere respekt, og tillit til jentene. Jeg håper og tror at både media, markedet, tilskuere og samfunnet finner den plassen i systemet som jentene faktisk fortjener. Om markedet ser verdien i det så vil produktet og kvalitet også forbedres.

Kvinnefotballmagasinet 5539953

Midlene finnes, verdiene finnes, holdningene finnes – Alt handler om forvaltning, prioriteringer , verdier, og lederskap. Og nå er det faktisk på høy tid at vår stolte likestilling også skal omhandle Norsk toppfotball!

Toleranse, respekt, likestilling, og samhold – Uavhengig av legning, kjønn og status!

Så lett, så vanskelig, men jeg tenker at det er en god start å gi jentene den respekten og de mulighetene de faktisk både har krav på og fortjener, så får både ballen og debatten rulle videre, og til slutt så evner vi kanskje å la ballen snakke og ikke kjønn eller legning også i Norsk toppfotball.

Chris Joakim Rørset , leder Antimobbekontakten Norge frivillighet.

  • Jan Reidar Vågsdalen
    Skriv en kommentar …
Chris Joakim Rørset
Mar
  • Facebook
  • Twitter
  • Google+
  • Linkedin
  • Pinterest